tettut96

"kan du ikke skrive noen litt mere personlige innlegg i blandt?" - Leser

Nå er det virkelig lenge siden jeg har satt meg ned foran macen og faktisk tatt meg tid til å skrive. I det siste har det vært så mye å gjøre, absolutt hele tiden. Enten så er det lekser, prøver, trening og venner, eller så er det familien eller noe annet tull som gjør at tiden ikke går til så mye annet enn å stresse rundt overalt hele tiden. Men nå er det ikke så veldig mye å gjøre, hvertfall ikke de neste dagene. 

Men etter vinterferien, da begynner det. Da begynner helvete som vi alle har gruet oss til helt siden vi begynte i 8.klasse. Jeg kan huske det som om det var i går. Jeg var liten, mindre enn det jeg er nå. Jeg var usikker og redd. Redd for hva som kom til å møte meg på dette store nye stedet. Nye mennesker, ny skole og nye lærere. Alt var nytt, og ALT for stort for lille meg. Tiden i 8.klasse var bra. En tid hvor jeg faktisk hadde tid til annet enn skole og lekser, hvor jeg faktisk hadde tid til å prioritere venner fremfor alt annet. Alt var fantastisk. 

Vennegjenger som tidligere på barneskolen hadde holdt sammen, ble splittet opp, personer forandet seg og det ble dannet nye "gjenger" på skolen. 9.klasse gikk forsovet ut på mye av det samme, men her begynte til å spisse seg til. Vi ble bedre venner, og de som kanskje ikke hadde så mange begynte å føle seg mer utenfor. Jeg for eksempel, ante ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde et dilemma. Et dilemma om hvem jeg skulle velge ut som mine venner. Det viste seg faktisk at med tiden som gikk, så klarte jeg få dette til å skje automatisk, og nå jeg er veldig fornøyd med den herlige jentegjengen vi har klart å danne oss. 

Men ungdomsstiden er ikke enkel, og det er jeg helt sikker på at jeg ikke er alene om. Det er så mye som skjer. Man er usikker på seg selv, har lyst til å prøve ut nye ting og leve livet, og jeg er helt sikker på at det er flere enn meg som tenker sånn. Fra slutten av 9.klasse og helt frem til nå har jeg hatt mye å styre med og mye som ikke har blitt fortalt på bloggen. Men heller ikke alt egner seg til å bli fortalt på bloggen. Men bloggen har virkelig hjulpet meg igjennom dette, og ikkeminst dere herlige leserne mine. Hadde det ikke vært for dere, og for bloggen, vet jeg virkelig ikke hva jeg skulle gjort her i verden. Tusentusen takk. ?

Nå begynner jeg å bli stor. Kanskje ikke på utsiden, men mer og mer inni meg kan jeg kjenne at jeg blir eldre. Jeg begynner å forberede meg til eksamen og jeg gleder meg så uendelig mye til å begynne på vidregående. Vennene jeg har nå er som sagt supre, og jeg kommer til å savne de utrolig mye, selvom det samtidig skal bli deilig å få seg nye venner og et nytt miljø. Jeg håper ting blir bedre og lettere. Jeg håper på en ny start rett og slett. 

Noen andre som har hatt det sånn som meg? 

-Thea <3